Lurer du på hvordan du skal håndtere saken videre eller hvor du skal henvende deg? Er du usikker på om du har et krav? Lurer du på hva dommen i «Røeggen-saken» betyr for deg? Vi har advokater med erfaring med bankklager, blant annet fra Forbrukerrådet og Finansklagenemnda. Vi hjelper deg gjerne med alt fra mindre spørsmål til en full håndtering av din sak.

Dersom du trenger advokatbistand i en tvist med banken kan kostnadene ved dette normalt dekkes av en rettshjelpsforsikring. Du kan ha en slik forsikring uten å være klar over det selv. For eksempel vil innboforsikringen normalt inneholde en rettshjelpsdekning. Denne dekningen innebærer at du vil få dekket advokatutgifter relatert til tvister mot banken. Normalt dekker forsikringsselskapet 80 % av kostnadene opp mot kr 100 000. I tillegg kommer en egenandel som vanligvis er på kr 4 000,-. Vi kan hjelpe deg å med å undersøke om din tvist vil dekkes av en rettshjelpsforsikring.

Foruten lånefinansierte strukturerte produkter som «Røeggen-saken» omhandler har svært mange forbrukere de siste årene lidt tap ved plasseringer i eiendomsselskap. Slike investeringer er gjerne omtalt som eiendomsfond, noe som isolert sett er misvisende da instrumentets egenskaper avviker mye fra det som vanligvis betegnes som fond. Dårlig likviditet, høy belåningsgrad og ofte svært høye kostnader har sammen med svingninger i markedet bidratt til en rekke misfornøyde bankkunder.

Et par viktige og generelle råd bør forbrukere som føler seg lurt av en investeringsrådgiver uansett merke seg. Selv om du skulle ha et rettmessig krav så varer ikke det evig. Reglene om foreldelse kan føre til at kravet går tapt om man venter for lenge med å ta rettslige skritt i saken. Og også før utløpet av foreldelsesfristen kan man bli møtt med at man har reklamert for sent. Det er derfor viktig at man ikke venter unødig med å ta tak i saken.

Etter at Høyesterett i Røeggensaken i 2013 felte en knusende dom over lånefinansierte spareprodukter, var det grunn til optimisme for de mange bankkunder som hadde sine saker på vent i Finansklagenemnda. Dessverre har Finansklagenemndas oppfølging av Røeggendommen vært et trist kapittel sett fra kundenes side. I to prinsippavgjørelser har nemnda valgt å legge bankenes syn og tolkninger til grunn, og gitt bankene medhold, se nedenfor. Dermed vil de fleste forbrukerne tape sine saker med mindre det er helt spesielle forhold i deres konkrete sak. Etter Forbrukeradvokatens syn er det betydelige svakheter ved begge de to nevnte avgjørelsene, og det er ikke usannsynlig at domstolene vil ha et annet syn på saken.

Den ene avgjørelsen (uttalelse 2013-450) gjelder hvordan Røeggendommen skal forstås og anvendes. Høyesterett la til grunn at lånefinansierte spareprodukter generelt er høyrisikoprodukter med en svært stor sannsynlighet for å påføre kunden tap. Kundene har derfor krav på forståelig informasjon om at det er dette de kjøper. Høyesterett formulerte det slik: «Det sentrale spørsmålet i saken blir om denne risikoen ved investeringen og produktenes egenskaper i tilstrekkelig grad ble formidlet til Røeggen ved avtaleinngåelsen».

Dessverre overser Finansklagenemnda dette i sin prinsippavgjørelse. Saken gjelder en lånefinansiert investering i det sammensatte spareproduktet DnB Europa/Japan 2000/2006. Nemnda unnlater å stille det relevante spørsmålet: fikk kunden forståelig informasjon om at det var en stor sannsynlighet for tap? Nemnda synes i stedet å vurdere følgende spørsmål: Fikk kunden informasjon om at det var en teoretisk mulighet for tap? Nemnda konkluderer med at banken har gitt tilstrekkelig balansert informasjon om risikoen ettersom «muligheten for at det ikke blir noen avkastning er også med». Nemnda vektlegger også at det ikke er påberopt spesielle feil i brosjyren.

Forbrukeradvokatens oppfatning er at Finanklagenemndas tolkning og anvendelse av Røeggendommen er uriktig og for streng sett fra bankkundenes side. Vi tror mange kunder som har kjøpt lånefinansierte spareprodukter og som ikke får medhold i nemnda, vil ha bedre sjanser til å vinne frem med sitt krav i en sak for tingretten. Hvor god sak man har vil avhenge av flere forhold. For det første vil det ha stor betydning hvilken informasjon om tapsrisiko som er gitt i prospektet eller annen skriftlig informasjon. Vår erfaring er at dette varierer ganske mye fra produkt til produkt. For det andre vil det ha stor betydning om man har klaget og bragt saken inn for Finanklagenemnda (eller eventuelt domstolene). Jo tidligere dette ble gjort, jo større er sannsynligheten for at kravet ikke er foreldet. I tillegg vil egen investeringserfaring og andre personlige forutsetninger kunne spille inn. Hva partene har uttalt muntlig er også relevant, selv om det her ofte er påstand mot påstand og vanskelig å sannsynliggjøre hva som faktisk ble sagt.

Den andre avgjørelsen (uttalelse 2013-443) gjelder kundens rett til å holde banken ansvarlig når produktet er solgt av en annen selger, og banken kun har gitt lån til å kjøpe produktet. Det er spørsmål om kjøp av et spareprodukt med lån fra banken må anses som et kredittkjøp av en tjeneste. I så fall gjelder finansavtaleloven § 54b (eller forgjengeren kredittkjøpsloven § 8) som sier at forbrukerkjøper kan «gjøre gjeldende de samme innsigelser og pengekrav på grunnlag av kjøpet som han kunne gjøre gjeldende mot selgeren». Ettersom mange selgere av slike spareprodukter har vist seg som useriøse aktører med manglende evne og/eller vilje til å gjøre opp for seg, vil det være av stor praktisk betydning om kjøper kan gå på banken i stedet for å få dekket sitt tap. Forutsetningen er selvsagt at man har et krav mot selger, f eks som følge av mangelfull eller villedende informasjon om at man kjøpte et høyrisikoprodukt.

Finansklagenemnda ser ut til å mene at vilkårene for å gi bestemmelsen anvendelse er oppfylt, med ett unntak. Nemnda viser til definisjonen av kredittkjøp i kredittkjøpsloven § 3 nr 1 b) der det heter:

«kjøp av løsøre der kjøpesummen helt eller delvis dekkes ved lån og kreditten gis av selgeren eller av en annen på grunnlag av avtale med selgeren (lånekjøp)».

Spørsmålet for nemnda er om det foreligger et lånekjøp. Nemnda konkluderer med at det ikke er et lånekjøp. Årsaken ligger i en tolkning av formuleringen om at kreditten må være gitt «på grunnlag av avtale» mellom selger og långiver. I saken var det inngått en avtale mellom selger og banken om at selger skulle markedsføre produkter og formidle lån fra banken. Men etter nemndas syn var dette ikke tilstrekkelig. Nemnda mener det kreves en avtale mellom selger og banken som forplikter banken på forhånd til å yte kreditt uten selv å foreta en kredittvurdering. Ettersom lånesøknaden ble sendt banken og banken foretok sin egen kredittvurdering av kunden, og sto fritt til å innvilge eller avslå lånesøknaden, konkluderer nemnda med at det ikke foreligger et lånekjøp.

Dette er en ny og hittil ukjent tolkning, som etter Forbrukeradvokatens syn ikke har støtte i rettspraksis, nemndspraksis eller andre rettskilder. Nemnda ser ut til å overse at banken etter finansavtaleloven § 46 b er pålagt å foreta en kredittvurdering av hver kunde før lån ytes. Dermed oppstår paradokset at det etter nemndas syn bare foreligger et kredittkjøp dersom banken ikke foretar den lovpålagte kredittvurderingen. Følger banken loven og foretar en kredittvurdering, er det ikke noe kredittkjøp. Det er Forbrukeradvokatens syn at nemndas avgjørelse på dette punktet er uriktig og at den neppe vil stå seg hvis spørsmålet prøves for domstolene.

Datoen 01. november 2007 representerer på mange måter et skjæringspunkt i saker om investeringsrådgivning. Da trådte nye regler for investeringsrådgivning i kraft. Disse reglene er basert på Mifid-direktivet og skjerpet blant annet kravene til dokumentasjon for flere sider ved investeringsrådgivningen. Reglene skal sikre bedre kvalitet i rådgivningen. Blant annet ble det innført krav til kartlegging av kundenes kunnskap, behov og målsetninger som skal danne grunnlaget for hvilke investeringsråd som gis. En annen konsekvens av reglene er at kravene til dokumentasjon gjør det er lettere å få klarhet rundt tvister som senere oppstår. Ofte har tvister knyttet til investeringsrådgivning vært basert på uenighet mellom partene om hva som er kommunisert muntlig. Med bedre skriftlig dokumentasjon er det lettere å få klarhet I hva som har skjedd. Trolig er det lettere å vinne fram mot banken dersom investeringsavtalen ble inngått etter 01. november 2007.